Selvtillit, mot og besluttsomhet regnes som positive egenskaper hos en leder. Hva med med ydmykhet – er det en sterk side eller en svakhet ved en leder?
Ydmykhet i ledelse er en klart undervurdert evne. Mange ser ydmykhet som synonymt med svak, underdanig, ubesluttsom, ryggløs, feig og veik.
En utfordring er at ydmykhet ikke er langt unna ydmykelse – som kun er negativt.
Å bli ydmyket betyr å tape stort, bli avslørt som mye svakere enn motparten, eller bli skjemmet ut i all offentlighet. (Det interessante er at det ofte er de med minst ydmykhet, som ender opp i de mest ydmykende situasjoner til slutt.)
Hvordan kan da det å være ydmyk være positivt?
Ordet ydmyk har betydninger som jordnær, forankret til grunnen, lav.
Historisk sett ser vi at ledere som har gjort virkelig gale ting har vist en skremmende mangel på ydmykhet.
Derimot, har det ikke manglet på selvfortreffelighet, selvtillit, besluttsomhet, (over)mot, hybris, arroganse og ufeilbarlighet.
Ledere og mennesker som er lite ydmyke er samtidig lite lydhøre for kritikk eller tilbakemeldinger som strider mot egne meninger. De har også en klar tendens til å avbryte og overkjøre andre mennesker når de skal fremlegge sitt syn. Ydmykhet, på sin side, innebærer respekt for andre og deres meninger, selvinnsikten at du som leder ikke har alle svarene og forståelsen at du som menneske og leder alltid kan bli bedre.
Ydmyket innebærer innsikt i egne svake sider og begrensninger – som supplement til de sterke sidene.
Vi ser ydmykhet i de virkelige énerne innen idrett og ledelse. Etter hvert som de blir eldre og mer modne, blir de typisk også mer ydmyke. De besitter den nesten paradoksale kombinasjonen av ydmykhet, innsatsvilje og løsningsorientert besluttsomhet.
Jeg vil si det så sterkt som at uten ydmykhet vi du aldri nå ditt potensial. Du vil bli stående på stedet hvil, sittende fast i troen på egen fortreffelighet.
Hvis du er den beste, har de rette svarene og er vant til å vinne, hvorfor skal du jobbe hardt for å blir bedre?